Gå til innhold

"Nå er jeg bra lei av redaktører, politikere og samfunnsstøtter som skyver meg foran seg i kampen mot bompenger. La meg justere deres analyse litt, så den nærmer seg virkeligheten: Ikke alle småbarnsforeldre frykter bompenger!"

Velkommen bompenger!

Nå er jeg bra lei av redaktører, politikere og samfunnsstøtter som skyver meg foran seg i kampen mot bompenger. La meg justere deres analyse litt, så den nærmer seg virkeligheten: Ikke alle småbarnsforeldre frykter bompenger!

Faktisk så ønsker mange av oss bompenger hjertelig velkommen. Jeg ønsker meg bymiljøavtale, en stor og grønn en. Med plass til alt fra gode bussforbindelser og trygge, trivelige skoleveier, til opprusting av slitne byrom og bygging av flotte sykkelveier. Jeg vil at byen min tar steget inn i framtida og innser at gode transportløsninger handler om forflytning av mennesker, ikke av biler. Og uten bompenger, ingen bymiljøavtale.

La oss prøve å se disse bompengene som noe mer enn utelukkende en økonomisk byrde for bilister. Jovisst er det en byrde for oss som bilister – det skal det være! Det kommer til å svi, og det kommer til å utfordre oss på hvordan vi organiserer hverdagen, utfordre vår kreativitet. Kanskje må vi samkjøre med naboen til fotballtrening og onsdagsrenn av og til, sette oss inn i bussrutene, lære ungene våre å gå hjem fra skolen selv, erfare hvilken frihet sykkelen gir. Det kalles å endre vaner. Det er da ikke så ille! Men kom igjen da, folkens – vi er vel ikke født med baken skrudd fast i bilsetet? Slapp av, dette kommer til å gå bra.

Trondhjemmerne har erfart dette allerede, etter noen år med bymiljøpakke. Heldigvis hadde de politikere som samarbeidet, som hadde is i magen og tro på at de tok riktige beslutninger (selv om de var upopulære i starten). For ti år siden sa ordføreren i Trondheim: «I trannsportspørsmål e det itj nok å bruk gulrot, maijnn MÅ óg bruk pisk!» Modig dame. Og hun fikk rett. I dag er Trondheim en trivelig by som det er godt å ferdes i, godt å leve i.

Staten stiller krav til byer som får bymiljøpakke. Det viktigste er nullvekstmålet for biltrafikk. Hvordan når man dette målet? I følge Transportøkonomisk institutt, Norges ledende forskningsmiljø på transport, er det de restriktive tiltakene rettet mot biltrafikken (pisk-tiltakene), som har størst effekt, langt større effekt enn tiltakene som forbedrer forholdene for buss/gange/sykkel (gulrot-tiltakene). Med andre ord kan Vegvesenet legge gull og edelsteiner på sykkelveien over Langnes, og fortsatt vil de fleste som kjører langs Kvaløyvegen, velge bilen.

«Vi som kjører bil betaler uforholdsmessig mye for veiene», hører man ofte. «Det er vi bilister som finansierer sykkelveier og fortau», gjerne med undertonen: «dette er urettferdig!» Jada, vi har gjennom drivstoffavgiften delfinansiert flere Tromsøpakker, store veiprosjekt langs fylkesvei, som Tverrforbindelsen med sykkelvei, og nå Stakkevollvegen med sykkelfelt og bussfil.

Og selvsagt skal vi bilister betale!
– Vi skal betale for plassen vi opptar, både på veien og når vi står parkert.
– Vi skal betale for trafikksikkerheten. Blir en syklist eller fotgjenger påkjørt i 50 km/t, er sjansen for at han dør, 90 %. Blir han påkjørt i 30 km/t, er sjansen 90 % for at han overlever.
– Videre skal vi betale for den tapte trivselen til dem som bor og ferdes langs trafikkerte veier. Det er kanskje vanskelig å forstå for en som sjelden går eller sykler, men som bilist har vi en formidabel påvirkning på våre omgivelser. Sanseinntrykkene utenfor og inne i bilen er så vidt forskjellige – selv om vi er kun meter fra hverandre -, at vi nesten er i to ulike verdener. Forståelig da at innlevelsen skranter litt.
– Så skal vi betale for støy og støv som vi brer om oss med. Helsemyndighetene regner med at et par tusen dødsfall årlig skyldes luftforurensning.

– Sist, men ikke minst; vi skal betale for at vi gjør veiene til barrierer i stedet for forbindelseslinjer. Jeg kjenner en åtteåring som heter Solveig. Når Solveig går til skolen, må hun krysse en vei (vi kan kalle den Dramsvegen). En morgen jeg kom langs fortauet sammen med min egen andreklassing, så jeg Solveig. Hun sto i veikanten, godt synlig, med rosa jakke og lue, gul refleksvest, gul ransel, med arma tydelig ut foran seg (et verdenskjent tegn for «jeg vil krysse veien»). En jevn strøm av intet mindre enn åtte biler passerte Solveig innen hun kunne krysse veien. Ikke én av dem stoppet!

Solveig er hovedgrunnen til at jeg ønsker bompenger velkommen. Solveig – og min egen datter, Eva. Jeg vil at Solveig og Eva skal eie veien like mye som deg og meg. Nei, jeg vil at de skal eie den mer! Veien er et samfunn. I et sivilisert samfunn tar man vare på hverandre, spesielt på de svakeste, minste, mykeste. For folk som bor i byen, er veien eneste mulige ferdselsåre. Enkelte snarveier har vi, javisst. Noen kan bruke lysløypa og turstiene i marka, vi kan kanskje snike oss gjennom en hage her og der, eller padle langs fjæra. Men i det store og hele er det veisystemet som er ferdselsåren. Folk må bevege seg, de må forflytte seg. Veien er vår felles eiendom, vår felles ressurs, vårt felles forflytningsmedium.

I Norge har vi Allemannsretten, den gir enhver rett til opphold og ferdsel i utmark. Dette prinsippet står sterkt i nordmenns bevissthet. Jeg ønsker meg en adapsjon av friluftslovens § 2 inn i vegtrafikkloven: «Langs og på veg kan enhver ferdes til fots, i barnevogn, med spark, rullebrett, sykkel, bil, motorsykkel, traktor, segway eller annet framkomstmiddel hele året, når det skjer hensynsfullt og med tilbørlig varsomhet.»

Noen politiske partier setter individets frihet høyt. Det kan jeg like. Forutsatt at den enkeltes frihetsutfoldelse ikke går på bekostning av andres. Noen sier at bompenger hindrer folks bevegelsesfrihet. Jeg sier at det er stikk motsatt.

Jeg vil ikke undervurdere folks evne til å endre vaner. Vi må ikke glemme at bilen og sykkelen er transportmidler, ikke noe man er født med eller limt fast til. Da jeg vokste opp på 80-tallet, var det ingen som hadde hørt om kiss’n drop, det var utenkelig å bli kjørt til skolen av mamma og pappa. På en septemberdag i 2016 blir 45 % av 1.-4.-klassingene og 30 % av det totale elevantallet ved Borgtun skole kjørt til skolen av foreldrene. Er dette et framskritt? Bør vi klappe oss selv på skuldra for at vi har blitt så moderne? Jeg syns ikke det. Imidlertid syns jeg det er tydelig at vi har et stort potensial til å endre transportvanene våre i en mer bærekraftig retning.

Stadig flere byer, store og ikke så store, landet og verden over, begynner å innse at privatbilen ikke tilbyr løsningen for transportbehovet i byer. «There is no city in the world that has solved the issue of mobility through the private car. None!”, sier den brasilianske byutvikleren i dokumentaren «Bikes vs. Cars» fra 2015 (filmen undersøker hvordan bilen fikk en sentral plass i byutviklingen). Guro Berge, leder for FoU-programmet Bedre by i Vegdirektoratet/SVV, sier at vi er inne i et paradigmeskifte i måten å angripe transportspørsmål i byer på. Tidligere var fokus på «trafikkavvikling av biler», i dag handler det om «mennesker som skal et sted». Det er mennesket som skal bevege seg. Spørsmålet i dag handler om hvordan dette kan gjøres på en måte som er bra for byen, og bra for menneskene som lever i den.

Jeg vil ikke frata folk muligheten til å kjøre bil. Jeg vil bare at vi skal tenke annerledes – om veien, om transportmidlene, om oss selv og dem vi deler veien med. Og jeg vil ha politikere som er modige og som presser oss litt, ut i det ukjente, til bedre og sunnere vaner, både for oss selv, våre omgivelser og våre barn. Så, derfor: Ja! Ja til bompenger! Ja til bymiljøavtale som får Tromsø ut av bilmodus og inn i framtida.